Coaching, er en metode for å veilede, motivere eller styre gjennom samtaler, aktiv lytting og individuelt tilpassede råd og oppmuntring. Teknikken brukes innen lederutvikling og administrasjon, og av profesjonelle coacher.

Begrepet coaching

Begrepet «coach» betyr opprinnelig «vogn», altså noe som frakter et menneske fra et sted til et annet. Når vi snakker om coaching som en type veiledning, brukes ordet billedlig som et uttrykk for en indre reise. Coachen blir da den personen som hjelper en annen til å utvikle mentale eller praktisk ferdigheter, altså bevege seg fra et til annet sted i sine prestasjoner.

På 1800tallet ble «coach» brukt av engelske studenter som betegnelse på læreren som ga privatundervisning som eksamenshjelp. Læreren var så engasjert at studentene visstnok fikk en følelse av å kjøre gjennom eksamen i hans vogn (Berg, 2002:58). Coaching som veiledning er opprinnelig utviklet innenfor idrett i USA. Nordmannen og fotballtreneren Knut Rockne var en pioner innenfor den tidlige idrettscoachingen. Men det var først og fremst tennistreneren Timothy Gallwey som sørget for gjennombruddet for coachingen både innenfor idrett, og deretter i ledelse, næringsliv og livsveiledning. Gallwey skilte mellom det ytre og det indre tennisspillet, og hevdet at beherskelse av den indre, mentale spillet var en vesentlig faktor for å gjøre gode prestasjoner på tennisbanen.

Vi kan merke oss at coaching for Gallwey var nært knyttet til idrett og utøvelse av praktiske ferdigheter. Seinere har flere andre versjoner av coaching utviklet seg. Vi kan se hvordan coaching etter hvert blir mer definert som en refleksjons- og samtalemetode for personlig realisering av enkeltmenneskets ressurser. Da blir slike definisjoner vanlige: «Coaching er: Prosesser for å frigjøre og utvikle enkeltmenneskets potensial.»(Schüssel, 2000:15; Gjerde, 2003:5, 13-17). Eller : «Coaching, hjelp til personlig vekst og utvikling i jobb og på det private plan …» (Vallevik Gjerde, 2004).

Coaching som virksomhet og bevegelse er ambisiøs og eklektisk. Bøker om coaching nevner gjerne andre som har vært inne på lignende tanker: Sokrates, Rousseau, Kierkegaard og Nietzsche, Carl Rogers. «Dagens coacher … er opptatt av de samme utfordingene. Det går klare linjer fra eldre filosofer, gjennom psykologi til moderne coaching. … Tankene i denne boken er gamle, men systematiseringen av dem, i form av modeller og metoder, er ny» (Berg, 2006:14). Fra coaching-miljøet fremstiller man gjerne sin egen virksomhet som et destillat av menneskehetens ypperste tanker, harmoniserende og samlende, som et godt opplyst landskap med mange hjelpende hender å holde i.

Det er ikke særlig vanskelig å vise hvor stor forskjell det er mellom Sokrates og Carl Rogers, og den nye generasjonen av coacher. Som kjent visste jo Sokrates svaret på sine egne spørsmål. Det var denne kunnskapen som gjorde ham i stand til å valse rundt med sine dialogpartnere. Sokrates hadde en grunnleggende interesse i å skille mellom sant og usant, mens dagens coacher fremstår sant å si som middels kunnskapsrike, og har rendyrket en spørrekunst som er uavhengig av sakkunnskap.

Coachene er ikke psykologer, men de bygger på en del psykologi. Coachene er ikke ledere, men vet en del om ledelse. Coachene er ikke filosofer, men de plasserer seg som de store filosofenes arvtagere. Dagens coacher definerer seg som kommunikasjonseksperter som er i stand til å bevege andre mennesker. Som kjent har kunden likevel alltid rett, og coachen skal bare bevege gjennom spørsmål. Til sist skal kunden selv finne ut hva løsningen er.

Noen definerer også coaching som en «læringsmetode» (Berg, 2006:21). Læringen skal da skje ved uttesting av hypoteser, og coaching er mer enn en del andre refleksjonsorienterte veiledningsretninger rettet mot den ytre, praktiske verden, og er handlingsrettet. Coaching kan også forståes som et samarbeidsprosjekt der coachen finner frem til metoden, mens kunden selv skal realisere mål. Her ser vi et annet trekk ved coaching som er målrealisering. Coachen skal passe på at deltagerne driver med målrealisering.

Likevel er det nesten umulig å bestemme hva coaching er hvis vi legger i det at coaching kan avgrenses fra andre former for veiledning. Det mest presise som kan sies er at coaching er et dynamisk og ambisiøst begrep som ønsker å overta plassen til veiledning som samlebetegnelse for en brei vifte av aktiviteter, teorier og modeller. Coaching i dag kan romme nesten alt.Hvis vi likevel skal gjøre noen avgrensninger av hvilke områder eller kontekster som coaching bedrives på, er ikke ledelse, særlig i privat virksomhet, til å komme forbi. Flere hevder at coaching er selve hovedkvalifikasjonen for å bli leder (Berg, 2007).

Likestillingssentre ønsker å bruke coaching for å få flere kvinnelige ledere, men en undersøkelse tyder på at kvinner heller vil bli coacher enn ledere (www.likestilling.no/artikkel.html?id=747; Ladegård, 2007).Det store vekstområdet for coaching ser likevel ut til å være livscoaching. De nye coachene prøver her å overta prestenes, psykologenes og terapeutenes oppgaver ved å tilby ny og bedre kvalitet i menneskers personlige liv. For eksempler har lifecoach Leni Jebsen «en suksessrate på 100%» når hun hjelper å finne mannen eller kvinnen i ditt liv (www.pub.tv2.no/dyn-nettavisen/printversion/article.jsp?id=522479). Markedet er uendelig siden alle har noe de kan forandre i livet sitt.

Kritikken mot den nye coachingbølgen er økende. Norske utøvere av coaching har ikke maktet å finne frem til en standard som kunne danne grunnlag for en sertifiseringsstandard. Coachene markedsfører seg selv som eksperter på å hjelpe andre til å finne løsninger. Men selv maktet de ikke å finne en løsning på sertifiseringsproblemet. Markedet har derfor både seriøse og useriøse aktører, og det er vanskelig å skille dem fra hverandre.

Coaching i dag

Coaching har altså fulgt den samme utviklingsveien som mange veiledningsmetoder, nemlig spredt seg fra én kontekst, nemlig idrett, til flere andre kontekster. Etter hvert har det også utviklet seg flere forskjellige retninger innenfor coaching-landskapet. Dette er utslag av uenighet innenfor bransjen på hva coaching skal være, og hvilke metoder som skal brukes. Blant teoretikere innenfor coaching diskuteres det bl. a. hva forskjellene mellom en coach, en mentor, en veileder, en konsulent og en rådgiver er.

Som så ofte når slike diskusjoner oppstår, er det vanskeligere å se forskjellene for de som ser det hele litt ovenfra, enn for de som er engasjert innenfor coachingmiljøet. Likevel har det i dag oppstått begreper for å skille mellom de forskjellige retningene: co-aktiv coaching, transformasjonscoaching, prosesscoaching, ekspertcoaching, faglig coaching og mestercoaching (Gjerde, 2003:5-6;Berg, 2002:61-74). Vi kan trygt si at coaching i all hovedsak brukes i samme betydning som veiledning, og er blitt en samlebetegnelse for veiledning med litt forskjellig formål, metoder og roller.

Coaching har vært i vekst de seinere årene; anslagsvis skal det være over 10000 coacher i USA (Schüssel, 2000:17). I Norge har vi antagelig rundt 100 personer som arbeider full tid som coacher (Vallevik Gjerde).I dag er coaching et fellesbegrep for litt forskjellige metoder innenfor veiledning. Det dreier seg for en stor del om forskjellig bruk av ord og begreper, og nyanser i hvordan coaching blir oppfattet og praktisert. Også de som regner seg selv som coacher innrømmer at coaching bruker de samme virkemidlene som annen veiledning har kjent til lenge. Men de hevder at idéene settes sammen på en ny måte, og at rammene rundt coachingen er nye (Gjerde, 2003:12). Men forskjellene mellom retningene innenfor coaching er mye mindre enn fellestrekkene. Og fellestrekkene som går igjen dreier seg oftest om frigjøring av menneskets potensial til å lære.

Coacingens røtter

Coachingens nyere historie har røtter i praktiske virksomheter som idrett og ledelse i næringslivet. Timothy Gallwey var den første idrettscoachen som lanserte coaching som en metode også utenfor idrettsarenaen. Hans bok om det indre tennisspillet inspirerte flere av de kjente navnene i coachmiljøet – f. eks. Myles Downey og John Whitmore -, til å begynne sin virksomhet som coacher. Da Gallwey utviklet sine idéer om et indre, mentalt tennisspill i 1960 og 70årene, var denne siden av sport og idrettsutøvelse nesten helt oversett. Gallwey var en pionér innenfor idrettspsykologi som i dag er et anerkjent fagområde.

Det er den psykologiske siden ved læring og utøvelse av ferdigheter som Gallwey trekker frem og gjør til en hovedsak. Han avviser ikke at instruksjoner i tekniske ferdigheter er nyttige og nødvendige. Men han hevder at for mange og kompliserte instruksjoner gjør spillerne for selvkritiske og noen ganger frustrerte. Gallweys hovedanliggende er å beskrive en naturlig læreprosess for å utvikle bestemte, indre, mentale ferdigheter – som i sin tur kan brukes til å forbedre det ytre spillet. Selv mener han at disse idéene er direkte relevante ikke bare for idrettsutøvelse, men for mange, ja alle former for yrkesutøvelse.

Teorier og begreper om coaching er blitt utviklet over mer enn 30 år, og det innebærer at det har skjedd forandring og utvikling på flere områder (Skagen, 2004). Faglitteraturen reflekterer dette, men hovedprinsippene går likevel tilbake til Gallweys klassiske påpekning av «the inner game», og hans prinsipper og metoder for å forholde seg til den psykologiske dimensjonen.

En av de viktigste forandringene siden Gallwey er at en del coaching har brutt forbindelsen mellom tanke og handling ved å satse på bare refleksjon. Hos Gallwey var selve hovedpoenget at de indre mentale ferdighetene skulle brukes til et formål, nemlig å gjøre gode prestasjoner i tennisspill. En del coaching har gått i «refleksjonsfellen» og satser på ren samtale og refleksjon uten å konsentrere sg om å forbedre ferdigheter.

Slik coaching har ikke tatt høyde for et hovedpoeng med yrkesutdannelse og yrkesutøvelse som dreier seg om innøving og trening på ferdigheter. I Gallweys klassiske opplegg for coaching er det sammenheng mellom det indre, psykologiske og det ytre ferdighetsbaserte spillet. Spilleren må beherske det psykologiske for å yte optimale prestasjoner på tennisbanen.

Gallwey hevdet at en avslappet konsentrasjon var et av de viktigst kjennetegnene på mestring av tennisspillet. Paradoksalt nok, skriver han, ligger hemmeligheten ved å vinne et spill i å ikke prøve for hardt. Spillerne må konsentrere seg om spillet, ikke om å vinne. En tilstand av sinnsro er nødvendig for at energi og resurser skal bli frigjort i en maksimal ytelse. En slik tilstand skal egentlig ikke læres, for alle har den i seg. Men en del uvaner som hindrer oss i å gå inn i denne produktive tilstanden, må avlæres. Slik

Gallwey skildrer den optimale tilstanden for prestasjoner, har den tydelige likhetstrekk med både Zen-inspirerte idéer og flyt-begrepet slik Csikszentmihalyi utformet det (Gallwey, 1997:17; Parent, 2002:4-7; Thelle, 2001:10-15; Herrigel, 1995; Csikszentmihalyi 2002). Gallwey kaller det indre spillet for en dialog der angst og tvil på egen dyktighet påvirker spilleren i negativ retning.

I løpet av de siste 30 årene har coaching blitt drevet innenfor mange flere kontekster enn idrett. Det har også skjedd forskyvninger og forandringer i formål og metoder. I Gallweys tilfelle ligner coachingen på et supervisjonsforhold der coachen innehar en kompetanse og erfaring som mottageren prøver å tilegne seg. Innenfor det som kalles gjensidig coaching blir forholdet mellom coach og mottager mer et samarbeidsforhold enn et supervisjonsforhold. Andre coacher sier at coaching består 80 prosent av god lytting.

Dagens coaching har i all hovedsak kuttet forbindelsen til den historiske coachingen som hadde røtter i idrettstrening. Det gjelder både i metodevariasjon og teorietisk inspirasjon. I stedet er det begreper og modeller fra psykologi og psykodynamisk teori, behaviorisme og teori som har fått innpass (Ladegård, 2005; Berg, 2002)

Forskjeller mellom coaching, terapi og veiledningstradisjoner

Selv om coaching henter begreper og modeller fra terapien, trekkes det også innad i coaching- miljøet av seriøse aktører en grense mot terapi som behandling. Forskjellen oppfattes å være at psykoterapien går dypere i menneskesinnet og leter etter årsaker til problemer, i psykoanalytisk perspektiv også i klientens fortid.

I coachingens selvforståelse skiller den seg fra terapi ved å begrense seg i større grad til dagens situasjon. Samtidig som fortiden får ligge i fred, er det fremtiden som skal få oppmerksomhet. Coaching er også langt mer handlingsrettet ved at det er mer fokus på praktiske gjøremål. Dette fokuset gjør det også mulig for coachingen å operere mye mer med målsettinger for kundens arbeidsoppgaver. Coaching opererer med en resultatorientering, og da menes det konkrete resultater som kan observeres og registreres på adferdsplanet (Berg,2002). Samlet sett kan vi si at coaching sies å hjelpe for det meste, men at personlig selvrealisering og bedre jobbutførelse fremstår som to hovedsaker.

Coaching har til felles med mye terapi og veiledningstenkning at den har et optimistisk menneskesyn. Antagelsen er at alle mennesker har et ubrukt potensiale, og gjennom coachingen skal dette tas i bruk. Prosessen er å spørre frem mer selvforståelse (bevisstgjøring), og denne nye innsikten skal så tas i bruk til å forandre egen adferd. Dette optimistiske og humanistiske menneskesynet har flere sider slik det utnyttes i coaching.

For de menneskene som virkelig har noe urealisert og krefter til å ta fatt på å få dette i gang, er det forløsende å komme i gang. Det er uten tvil eksempler på at slikt skjer, også i coaching. Det er likevel svært vanskelig å si om dette skyldes coaching som metode til forskjell fra f. eks. andre metoder som reflekterende veiledning, mesterlære, dynamisk veiledning, gestaltveiledning, konstruktivistisk veiledning, filosofisk veiledning, mentoring, eller andre metoder. Antagelig er dette heller ikke forskbart, i hvert fall er det krevende og langvarig forskningsoppfølging som trengs.

Coaching skiller seg også fra reflekterende veiledning ved sin klare handlingsinnretting. Coachingen er på sitt beste pragmatisk og løsningsorientert. De fleste av oss har erfaring med at dette er på sin plass i mange situasjoner. Men vi skal være klar over at det også i coaching har skjedd en historisk utvikling mot samtalens uendelige dominans, altså at det snakkende samfunn også her har seiret.

Den opprinnelige coachingen kombinerte observasjon, instruksjon, visualisering, modell-læring, refleksjon og samtale på en antagelig effektiv måte. Dette med effektiviteten kan vi anta fordi coaching ble utviklet med et praktisk formål, nemlig å forbedre ferdigheter i tennisspill. Slike ferdigheter lar seg observere i adferd. Dagens coaching har forlatt sin ferdighetskontekst og satset mye på samtalens effektivitet. Når coaching oppfatter seg selv som mer handlingsrettet, dreier det seg om å snakke mer om handlingsnivået enn f. eks. terapeutsamtalene gjør. I terapi står ofte følelsene i sentrum.

Det er ikke nødvendigvis uheldig å snakke mer om handlingsplanet dersom ferdigheter er formålet med coachingen. Men det er tvilsomt om det er tilstrekkelig. I et rendyrket rasjonalistisk perspektiv ville det være nok å snakke om handlinger slik at intensjonene blir i samsvar med målene. Men vi vet at det ikke er slik at intensjoner kan settes ut i livet i sin intenderte form, for å si det sånn. Derfor må det også trenes og øves på ferdigheter, men her sier coachingen stopp og nøyer seg med snakk.

Nå er det en del indikasjoner på at det er for mye snakk i noen veiledningstradisjoner som har røtter i yrkes- og profesjonsutdanninger (Skagen, 2004:31-41). Tradisjonen med refleksjonsveiledning har en tendens til å vike unna også når det gjelder å gi forslag, anvisninger og erfaringer på god yrkesutøvelse. Angsten for å bli på handlingsplanet (eller p1-nivået som det heter i bransjesjargongen) er stor.

Av noen veiledere kan man få inntrykket at trampolineveiledning – dvs. opp og ned i trekanten hele tiden -, er den høyeste form for veiledning. Her kan kanskje coachingens uredde fokus på handling være en nødvendig korreksjon til litt anstrengt refleksjonsveiledning. Det er ikke nødvendig å være dyp hele tiden; det er nok med noen lengre og mer dyptgående veiledninger i løpet av perioden. Veiledningen må ta innover seg at all yrkesutøvelse har en håndverksdimensjon, og at denne må tilegnes gjennom trening, øvelse og gjentagelse.

En del coacher fremstår som ufullstendige profesjonelle, som torsoer der vi ønsket oss et helt, profesjonelt menneske. Som en som snakker og snakker til vi blir svette i ørene der vi ønsker en pause nå og da, og tar oss i å tenke: «Det tror jeg ikke før jeg får se det.» Men vi får aldri se hva coachen skildrer for oss fordi coachen selv ikke er en kompetent utøver, men en som snakker om noe andre skal ta ansvar for og gjennomføre. Der denne coach- og veilederrollen rendyrkes skjer ikke sjelden en skjult maktutøvelse. Det er fristende å pålegge andre krevende oppgaver, og innenfor offentlig forvaltning i vårt land er dette satt mer i system enn før gjennom innføringen av New Public Management.

Et fellestrekk mellom mye veiledningsteori og coaching er fraværet av klare tanker om makt, asymmetri og dominans. Det samme gjelder dialogpedagogikken i dens mange varianter der det likevel fra 1970tallet og frem til i dag sporadisk har dukket opp diskusjoner om maktens betydning. Spørsmålet om makt er påtrengende i all oppdragelse og obligatorisk skolegang, ja vi kan si det så sterkt at der hvor noen ikke vil snakke om makt foregår det utvilsomt maktutøvelse. Poenget er ikke å unngå maktutøvelse i det hele tatt, men å fremme legitim fagmakt og begrense inkompetent maktutøvelse. Her har coaching et område å ta fatt på. Coaching like å fremstille sin virksomhet som frivillig og avtalebasert. Ofte er det da også slik at ledelsen i en organisasjon helt frivillig avtaler med en ekstern coach. Men hvor frivillig er det å være med på coaching hvis sjefen har avtalt det?

Avslutning

Veiledningens ekspansjon siden 1960tallet ser ut til først og fremst å ha sin sosiale basis den rastløshet og indre uro som verdier av «ytterste viktighet» skaper. Coachingens ekspansjon er en del av dette bildet. Trangen til selvrealisering har i dag fått så stor betydning at den inngår i det høyest prioriterte området i det sosialt objektiverte virkelighetsbildet.

Sekulariseringen har åpnet for at selvrealisering og selvekspressivitet har inntatt plasser som sakrale tema av «ytterste viktighet» i aktuelle virkelighetsbilder. Selvrealiseringens uklare uendelighet bidrar til en hjelpeløshet som åpner et stadig økende rom for hjelperen, også i veiledningen. Hjelperen er veiledningens gjennomgangsfigur – sammen med den som mottar hjelp -, og hun dukker opp oftere enn tidligere, og med mange ansikter. Det sakrales uklare karakter åpner rommet for hjelperen som fortolker og veileder.

Veiledningens dagsorden vil dermed være under konstant utvidelse, og saksforholdet møter press om mer plass fra de personlige temaene. Hjelperens inntreden og behovet for støtte til personlig selvrealisering gir terapien innpass på områder som den tradisjonelt ikke har behersket. Slik ser vi at roller og metoder fra terapeutisk virksomhet banker på for å få en plass innenfor skole og utdannelse (Hoff Sommers og Satel, 2005).Coachingens utvikling speiler på mange måter en generell utvikling innenfor veiledning. Mange teorier, tradisjoner og modeller samler all oppmerksomhet om samtalen og den indirekte spørringen til fortrengsel for kombinasjoner av flere metoder.

Likevel viser også coaching-tradisjonen bredde i metodevalg og teoriinspirasjon. Hangen til spørring øker gjerne innenfor livscoaching der personlige temaer står i fokus. Her er coachen støttende og indirekte. Men det er også noe som kalles atferdscoaching der det brukes instruerende metoder for å oppnå resultater. Her dreier det seg om å lære inn ferdigheter. Her kan coachen legge sterkere føringer på klienten. Inntrykket er at det norske coaching-miljøet er mer på den indirekte linjen.Det er et interessant spørsmål om coachingekspansjonen er en utfordring for eksisterende veiledning. Som det skal gå frem av ovenstående mener jeg at veiledning innenfor skole og lærerutdanning kan ha godt av å tenke over coachingens vekt på målrealisering og dens vilje til å være praktisk og handlingsrettet.

Men viktigst av alt tror jeg det er å passe på at vi har noe å coache om før vi setter i gang med coachingen, eller veiledningen om vi vil kalle den det. Innenfor samfunnsinstitusjoner i dag er det en god del inkompetent coaching, og det ser ut til å øke på. Det er en dynamikk i alle nye begreper, og tendensen går mot å ekspandere mest mulig. Vår oppgave er ikke å kjempe frem mer veiledning eller coaching, men å finne ut hvilke formål som egner seg for coaching, og hvilke ikke. Et godt råd her er å unngå alle enten-eller-problemstillinger, eller slagord av typen «Fra undervisning til læring», eller «Fra undervisning til veiledning/coaching».